Kriser og krisehåndtering

Ordet krise stammer fra det greske krisis, med det menes det plutselig forandring, avgjørende vending eller skjebnesvanger forstyrrelse.

En kan skille mellom to typer kriser, enten livskriser eller traumatiske kriser.

Med livskriser menes samlivsbrudd, nedbemanninger på jobben eller endringer i livet slik som overgangen fra å være yrkesaktiv til å bli pensjonist.

Traumatiske kriser defineres som en situasjon der ”en person opplever, er vitne til, eller blir konfrontert med en eller flere hendelser som innebærer»:

  • Faktisk, eller trussel om død eller alvorlig skade
  • Trussel om fysisk skade mot seg selv eller andre

Personens respons til traume involverer intens frykt, hjelpeløshet eller psykologisk ubehag. Hva som helst vår hjerne tolker som en trussel mot vår egen trygghet og som oppleves til å være utenfor vår kontroll, har en god mulighet for å blir innkodet som et potensielt traume.

Kriser

For de fleste av oss består ikke livet av bare oppturer, og før eller siden blir vi rammet av kriser.

I mitt møte med den kriserammede er det underordnet hvorvidt hendelsen objektivt sett kan oppfattes som en trussel.

  • Det sentrale er hvilken innvirkning traume har hatt på den enkelte person.
  • Det er individuelt hvordan vi oppfatter hendelsen. Det avhenger av hvor sårbare en er i situasjonen og hva en har opplevd av påkjenninger før i livet.

Ulike faser

I faglitteraturen blir kriser forstått som å bestå av faser med spesielle kjennetegn.

Sjokkfasen

Første reaksjon betegnes som sjokkfasen, det typiske er at sjokkfasen varer i noen timer eller dager. Denne fasen kjennetegnes av indre kaos, sinne, panikk eller apati. Mange beskriver det som å stå på siden av seg selv og rammes av uvirkelighetsfølelse.

Reaksjonsfasen

I reaksjonsfasen er det mange som sliter med uro, fortvilelse, sinne og engstelse. De psykiske forsvarsmekanismene kommer fram og man kan både benekte at hendelsen har skjedd og unngå å forholde seg til den. Skyld og selvbebreidelse er ikke uvanlig og mange henfaller i grubling over hvordan hendelsen kunne ha vært unngått. Denne fasen kan vare fra 1-6 uker.

Reparasjons og bearbeidingsfasen

Til sist vil man gradvis akseptere det som skjedde. Dette er reparasjons og bearbeidingsfasen. Forsvarsmekanismene avtar gradvis og en bruker ikke like mange krefter på å gruble over det som skjedde.

Nyorienteringsfasen

Etter 6 måneders tid starter nyorienteringsfasen. En kan begynne å orientere seg ut mot verden igjen og selv om man alltid vil huske hendelsen som vond, er det ikke slik at man tenker på den hele tiden lengre. Mange opplever i etterkant av kriser å ha kommet styrket ut av hendelsen.

Det å tenke på kriser som å bestå av ulike faser er ikke det samme som at alle reagerer likt, eller går gjennom de ulike fasene i samme tempo.

  • Noen blir gående lenge i det samme reaksjonsmønsteret og kjenner på at de ikke kommer seg videre.
  • Det er heller ikke uvanlig med tilbakefall. Spesielt rundt merkedager eller ved at reaksjoner blir trigget av steder og situasjoner som minner om hendelsen.
  • Senere i livet kan det og skje ting som minner om og ripper opp i gamle sår.
  • Erfaringsvis kan plagene komme tilbake, spesielt hvis en har lagt mye lokk på og unngått å tenke på hendelsen.
  • Det er plagenes styrke og om de rammede klarer å gradvis å gjenoppta livet som blir utfallgivende for om en søker hjelp.

Mange finner det godt å snakke med en nøytral tredjepart. Det er ikke uvanlig å søke hjelp fordi man er bekymret for å slite ut sine nærmeste, eller føler på at en ikke kommer seg ut av et låst tankemønster.

De fleste som kommer i en krise er langt på vei hjulpet ved å møte støtte og aksept for sine tanker og følelser rundt det som har skjedd. For andre igjen kan det utvikle seg en langvarig eller kronisk posttraumatisk stress lidelse (PTSD).

Om vi opplever intens frykt, hjelpeløshet eller skrekk under en traumatisk situasjon, er det gode muligheter for at dette kan føre til post traumatiske stressreaksjoner som tilbakevendende gjenopplevelse av traumet, eller sterkt ubehag ved at man utsettes for omstendigheter som minner om traumet. Derfor unngår man alt som minner om traumet og utvikler vedvarende symptomer på psykisk overfølsomhet eller alarmberedskap som søvnvansker, økt irritabilitet, konsentrasjonsvansker og vaktsomhet.

Det må nevnes at bedring skjer spontant i løpet av 4-6 uker hos om lag 45-80% av de som blir rammet av traumer (NICE, 2005). Hvis plagene fremdeles er omfattende over tid, er det en risiko for å utvikle PTSD.

%d bloggere like this: